Ekstra poeng for det fine høytaleranlegget i bagasjerommet :)
Jeg er fornøyd!
torsdag 18. september 2008
Ny bil!
Enedelig blir det ny bil på meg. Skal ikke klage på pick up'n. Den har vært god mot meg helt siden jeg fikk lappen, og jeg har virkelig blitt glad i den lille grønne. Nå byttes den ut med en litt større grønn, som jeg ser frem til å bli bedre kjent med :)
Ekstra poeng for det fine høytaleranlegget i bagasjerommet :)
Jeg er fornøyd!
Ekstra poeng for det fine høytaleranlegget i bagasjerommet :)
Jeg er fornøyd!
onsdag 3. september 2008
OBLT Helge A. Forberg
Oberstløytnant Helge Arne Forberg. Det er min helts navn, og også pappa sitt navn. Han døde litt før 14:30 fredag 29. august 2008 etter å ha kjempet mot kreften i et halvt år. Så tapper han var! Og så sterk! ..men kreftene tok desverre slutt...
Det er nå gått nesten en uke siden pappa gikk bort fra oss, og det har vært utrolig rart. Nå er det plutselig mamma som er sjefen, og alt virker bare så uvirkelig. Vi er midt i sorgprossessen, og vi har lov til å gråte. Selvfølgelig gråter jeg også, men mesteparten av tiden tar jeg det veldig greit. Hovedgrunnen til dette er at jeg var forberedt. Jeg visste noen dager i forveien at det gikk mot slutten, og jeg fikk fortalt pappa at han var verdens beste pappa, og hvor glad jeg var i ham. Jeg glemte å fortelle ham hvor stolt jeg er av ham, men dette forteller jeg ham ofte nå i ettertid. Som sagt tar jeg det ganske greit, og dette er også fordi jeg vet han har det bra nå. Han hadde så mye smerter på slutten. Sterk som han var ville han ikke ha noe medisiner. Han er jo en oblt, tross alt. Legene måtte tvinge i ham morfin, og mot slutten trengte han mer enn en liten dose. Det viktigste er å vite at han ikke følte smerte når han døde. Dette forsikret nemlig sykepleierene seg om.
Pappa'n min var virkelig verdens beste! Ikke nok med at han ønske det beste for barna og kona si, han ble satt stor pris på i forsvaret. Etter å ha jobbet hardt i flere år fikk han endelig drømmejobben. Han ble sjef for HV-09 (Heimvernet distrikt 09) i Bergen. Han startet jobben sin i August 08. Desverre ble han bare i arbeid i 7 måneder, men disse 7 månedene betød så utrolig mye for ham. Hver fredag fløy han over landet for å komme hjem til familien sin på helgevisitt. Han ville ha mest mulig tid sammen med oss. Mamma måtte stå opp klokka 5 hver mandag morgen for å kjøre ham til stasjonen, hvor han tok tog til Gardermoen for så å fly over til Bergen igjen. Han var en fantastisk pappa! En fantastisk mann, sjef, kollega, bror, sønn og venn. Jeg kan nok ikke telle på mine to hender hvor mange ganger jeg irriterte meg over hvordan pappa måtte være så "overbeskyttende", og jeg husker alle de gangene hvor jeg skrek til ham. Nå setter jeg veldig stor pris på hvordan han gjorde sitt beste for å få oppdragelse på barna sine. Jeg har lært så utrolig mye av pappa'n min. Jeg har vært i uttallige argumenter hvor jeg har fått smelt tilbake "Det har du bare fra faren din!". Og det stemmer virkelig. Jeg ville aldri innrømme det ovenfor ham, men alt han fortalte meg, brukte jeg i enhver diskusjon med venner og kjente. Pappa er virkelig helteverdig, og dette velger forsvaret å ære han med ved å holde en militær begravelse for ham. Ingen har fortjent det mer enn min kjære pappa!
Du kommer alltid til å leve gjennom alt du har lært meg, kjære pappa! Jeg vet du er der oppe, og jeg vet vi kommer til å møtes en gang. Pappa, jeg er så stolt av deg og glad i deg <3
Det er nå gått nesten en uke siden pappa gikk bort fra oss, og det har vært utrolig rart. Nå er det plutselig mamma som er sjefen, og alt virker bare så uvirkelig. Vi er midt i sorgprossessen, og vi har lov til å gråte. Selvfølgelig gråter jeg også, men mesteparten av tiden tar jeg det veldig greit. Hovedgrunnen til dette er at jeg var forberedt. Jeg visste noen dager i forveien at det gikk mot slutten, og jeg fikk fortalt pappa at han var verdens beste pappa, og hvor glad jeg var i ham. Jeg glemte å fortelle ham hvor stolt jeg er av ham, men dette forteller jeg ham ofte nå i ettertid. Som sagt tar jeg det ganske greit, og dette er også fordi jeg vet han har det bra nå. Han hadde så mye smerter på slutten. Sterk som han var ville han ikke ha noe medisiner. Han er jo en oblt, tross alt. Legene måtte tvinge i ham morfin, og mot slutten trengte han mer enn en liten dose. Det viktigste er å vite at han ikke følte smerte når han døde. Dette forsikret nemlig sykepleierene seg om.
Pappa'n min var virkelig verdens beste! Ikke nok med at han ønske det beste for barna og kona si, han ble satt stor pris på i forsvaret. Etter å ha jobbet hardt i flere år fikk han endelig drømmejobben. Han ble sjef for HV-09 (Heimvernet distrikt 09) i Bergen. Han startet jobben sin i August 08. Desverre ble han bare i arbeid i 7 måneder, men disse 7 månedene betød så utrolig mye for ham. Hver fredag fløy han over landet for å komme hjem til familien sin på helgevisitt. Han ville ha mest mulig tid sammen med oss. Mamma måtte stå opp klokka 5 hver mandag morgen for å kjøre ham til stasjonen, hvor han tok tog til Gardermoen for så å fly over til Bergen igjen. Han var en fantastisk pappa! En fantastisk mann, sjef, kollega, bror, sønn og venn. Jeg kan nok ikke telle på mine to hender hvor mange ganger jeg irriterte meg over hvordan pappa måtte være så "overbeskyttende", og jeg husker alle de gangene hvor jeg skrek til ham. Nå setter jeg veldig stor pris på hvordan han gjorde sitt beste for å få oppdragelse på barna sine. Jeg har lært så utrolig mye av pappa'n min. Jeg har vært i uttallige argumenter hvor jeg har fått smelt tilbake "Det har du bare fra faren din!". Og det stemmer virkelig. Jeg ville aldri innrømme det ovenfor ham, men alt han fortalte meg, brukte jeg i enhver diskusjon med venner og kjente. Pappa er virkelig helteverdig, og dette velger forsvaret å ære han med ved å holde en militær begravelse for ham. Ingen har fortjent det mer enn min kjære pappa!
Du kommer alltid til å leve gjennom alt du har lært meg, kjære pappa! Jeg vet du er der oppe, og jeg vet vi kommer til å møtes en gang. Pappa, jeg er så stolt av deg og glad i deg <3
mandag 1. september 2008
Jeg følger trenden
Nå har det seg slik at hvertfall to av mine gode venninner har skaffet seg blogg, og jeg vet om mange fler også. Jeg har også lest en del om blogging i det siste og fikk dermed lyst til å starte egen blogg. Jeg forventer ikke å bli verdenskjent for min "fashion blog" eller liknende, men ønsker simpelthen å starte en blogg som en ny hobby. Jeg liker å skrive, så nå har jeg et sted å komme hver gang jeg føler trangen til det. Dessuten kan vel en blogg også relateres med en dagbok, noe jeg sluttet med i høst etter tre års løp med heftig dagbokskriving hver enste kveld. Kommentarer er heller ikke så viktig. Dette er bare noe jeg velger å gjøre fordi det ser morsomt ut. Jeg trenger ikke å få noe igjen, men det betyr ikke at jeg ikke setter pris på kommentarer heller. Nå har jeg skrevet mye bare for å kunne skrive, men nå skal jeg gi meg. På gjensyn!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
